Begge disse filmene er produserte av samme regissør, Nils Gaup. Han er en samisk-
norsk filmregissør og skuespiller utdannet ved Hålogaland Teater (1: Kulturnett.no). Da denne oppgaven krever at jeg fordyper meg i trè filmer har jeg i tillegg valgt å analysere den Amanda-vinnende filmen «Hodet over vannet» (1993) (2: Kulturnett.no). Denne filmen skiller seg fra de andre action/dramaene ved at det er en komedie, men den er i likhet med de andre filmene regissert av Nils Gaup. På bakgrunn av dette var problemstillinga mi opprinnelig å finne ut hvilke ulikheter og likheter vi kan finne i Nils Gaups «Veiviseren», «Hodet over vannet» og «Kautokeino-opprøret», og hvordan han har utviklet seg som regissør under disse tre tiårene filmene ble produsert. Nå har jeg valgt å fokusere på to av dem; «Veiviseren» og «Kautokeino-opprøret», dette på bakgrunn av den opplevelsen jeg fikk av å se filmene. «Hodet over vannet» hører for det første til en helt annen sjanger enn de to andre filmene og på mange måter vil jeg tørre å påstå at den ikke representerer Gaups dyktighet. Den var preget av dårlig lyd og bilde, og personlig skjønner jeg ikke hvorfor den er blitt definert som en komedie da den heller mer mot et psykologisk drama med sjalusi, misforståelser og en konstant naken Lene Elise Bergum. Dessuten handler både «Veiviseren» og «Kautokeino-opprøret» om samisk historie noe som gjør at de er lettere sammenliknbare. «Veiviseren» ble laget i 1987 og er Nils Gaups debutfilm (3: Kulturnett.no). Den ble spilt inn på Finnmarksvidda og er inspirert av et samisk sagn som har blitt ført videre fra generasjon til generasjon i over tusen år og forteller om en ung veiviser
som overvinner tsjudene(røvere) med sin snartenkthet. Den unge samegutten Aigin returnerer fra skitur da han finner familien sin brutalt myrdet. I panikk legger han på flukt med tsjudene i hælene. Han unnslipper og ankommer kort tid etter, utslitt og med en pil i armen, en større samling av samer. Når han kommer til kreftene forteller han om sitt møte med tsjudene og det oppstår uenigheter om hvordan stammen skal takle dette. Majoriteten flykter momentant til kysten, mens Aigil og tre andre menn mener den beste løsningen vil være å finne tsjudene før de finner dem og på denne måten overmanne dem. Da tsjudene er i flertall med «moderne» våpen blir planen en flopp og alle de tre mennene blir henrettet straks de blir oppdaget. Lederen av stammen, Raste, har holdt øye med dem og bestemmer seg for å avlede tsjudene slik at unge Aigin kan unnslippe med livet i behold. Raste blir alvorlig torturert og Aigin klarer ikke forlate ham og står frem. Han tilbyr sin tjeneste som veiviser til resten av stammen ved kysten mot at Raste får leve. Tsjudene går med på avtalen, men straks Aigin snur ryggen til tar de livet av Raste. Ned fra fjellet mot kysten velger Aigin en krevende vei og overbeviser tsjudene om at den eneste måten å overleve er å gå i taulag. Selv knyter han seg fremst i rekka og klarer dermed lett å unnslippe når tsjudene, en etter en, faller ned fra den enorme fjellveggen rett i døden. Aigil returnerer som stammens redningsmann og helt og ble fra den dagen av kalt «veiviseren». «Kautokeino-opprøret» ble produsert i 2008 og er basert på en sann hendelse. Konflikten mellom samiske verdier og interesser kom i strid med det norske og alt det det norske representerte, spesielt innenfor religion og levemåte, og endte i et historisk opprør i Kautokeino i 1852 (1: Wikipedia.no). Mathis er stadig beruset og
kona, Elen, får ikke med seg varene hjem fra kroa da han ikke har betalt gjelda si. Dette fører til tvangsslakting av 5 rein, noe som var veldig alvorlig og avgjørende for livskvaliteten på den tida. Videre får vi møte presten Læstadius som taler i kirken om alkoholmisbruk og konsekvensene ved det. Det kan se ut som Mathis får en åpenbaring og fra denne dag kjemper han, kona og brødrene en iherdig kamp for å få stoppet spritsalget i Kautokeino. Folk flest går en lysende framtid i møte unntatt spritselgeren som ikke har noen kunder. Han starter sin egen kamp for å få en slutt på Læstadiushysteriet ved å ansette en strengt religiøs prest med strenge krav for forsamlingen. Etter en episode på kroa blir mennene i familien arrestert for å ha provosert presten. De blir hold bak gitter så lenge at kvinnene ikke klarer å holde reinflokken samlet. Da presten nekter å frigjøre de arresterte mennene kontakter resten av bygda en dansk biskop og ber om hjelp. Etter en kirkepreken frigjør han mennene og avsetter presten til folkets lettelse. Vendepunktet i filmen har akkurat gjort sin framtreden og når mennene vender tilbake til Kautokeino for hevn når filmen sitt klimaks. Selve opprøret begynner og handelsmannen og lensmannen blir myrdet. For ugjerningene blir Aslak og Mons dømt til døden ved halshugging. Elen blir fengslet i sytten år for sin provoserende oppførsel og mangel på respekt mot kirken og for å ha stukket av fra sitt tidligere straffearbeid. Mathis, derimot, unnslipper da han satt fengslet under selve opprøret.
Man kan si at handlingene i filmene på mange måter har samme grunnlag; mindre samiske samfunn som kjemper harde kamper for overlevelse i urettferdige omgivelser. Dette gir filmene særpreg spesielt da regissøren også er samisk. Alikevel må vi
huske å dra klare linjer mellom disse filmene da den ene representerer en virkelig fortelling mens den andre er en filmatisering av en fortelling som har gått på folkemunne, et sagn. Det er vanskelig å sette fingeren på hva som nøyaktig forårsaket «Kautokeino-opprøret», men det finnes flere utløsende årsaker. En av de viktigste er kanskje Læstadius og bevegelsen han startet etter å ha holdt sine prekener om alkoholavholdenhet og norsk kristendom som vranglære (2: Wikipedia.no). Han gav folket den ekstra dytten de trengte for å gjøre opprør for sine rettigheter, mot det de mente var galt og som oversvømte deres kultur. Det blir også tatt opp mange viktige temaer som undertrykkelse, religionsfrihet og ytringsfrihet. Samene var jo uten tvil en undertrykt minoritet som ikke fikk praktisere sin egen tro, og dersom en trosset myndighetene fulgte ofte lange fengselsstraffer. Det er mye som tyder på at sagnene «Veiviseren» er laget på bakgrunn av handler om røvertokter mot samene på 1200-tallet (nfi.no), altså rundt 600 år før opprøret i Kautokeino. Samene på denne tiden som fulgte den førkristne samiske religionen trodde på det overnaturlige. Dersom en ble utvalgt som sjaman kunne man ved å være i transe kommet til et annet virkelighetsnivå hvor man forlot sin egen kropp. Man kunne også ved hjelp av «hjelpeånder» bringe folk ut av dødsriket (karasjok.kommune.no). Dette overnaturlige ser vi ved flere tilfeller igjen i filmen. I en spesiell scene hvor Aigin føler seg folatt i verden kommer overhodet i stammen, Raste, med dype ord om det uendelige fellesskapet som helt klart viser tilbake til 1200-tallet. Han forklarer at man aldri er alene fordi alle er knyttet sammen med usynlige bånd. Det er umulige å rive seg løs fra denne helheten, men man kan glemme båndene og da blir man en tsjude, en person på vei mot selvutslettelse («Kautokeino-opprøret»). Vi ser også tilfeller der dyr som blir opphøyd som noe overmenneskelig og guddommelig.
Vi kan se klare forskjeller på hvordan filmene er oppbygd. Dette er imidlertid ikke så rart da det er elleve år mellom de ble produsert og hvis vi tenker på hvordan teknologien i dag utvikler seg på et særdeles høyt tempo. Det er lett å se at «Veiviseren» holder en en lavere standard enn «Kautokeino-opprøret» både innenfor lyd, redigering, klipping og også skuespillerprestasjoner. Det brukes lite vokale lyder noe som i stor grad erstattes med stemningsmusikk som for øvrig funker rimelig bra. Animasjonen som er brukt i den scena hvor noen menn blir angrepet av en bjørn er derimot ikke særlig mye å skryte av. Den ser ikke ekte ut og beveger seg som en bjørn gjør den heller ikke. Klippingen kan også til tider virke litt amatørmessig da regissøren hopper rett fra et totalbilde til et nærbilde på en merkelig og hakkete måte.
«Kautokeino-opprøret» har selvfølgelig noen moderne og tekniske fordeler, det ble nok for eksempel bukt kameraer under innspillingen som tålte kulda bedre. En ting jeg bet meg spesielt fast i ved denne filmen var at regissøren begynner filmen med et frampek. Vi får se frem i tid, faktisk helt til slutten av filmen når henrettelsen av Aslak og Mons finner sted. Dette gjør at seerne umiddelbart får et innblikk i alvoret og blir spente på hva som egentlig skjer. Med dette ønsker de å se mer.
Jeg vil påstå at Nils Gaup har utviklet seg mye som regissør fra sin første film («Veiviseren») til sin siste film («Kautokeino-opprøret»). Selvfølgelig skal han ikke ha all æren for det når teknologien satte en del begrensningene for debutfilmen, men likevel mener jeg han har forbedret sin egen måte å produsere en film på spesielt når det gjelder å få litt variasjon inn i bildet. Han brukte for eksempel flerspråklige skuespillere i «Kautokeino-oppgjøret» i stedet for bare samer. Det er bare kreativiteten som setter grenser og jeg synes Nils Gaup med sin siste film har hjulpet norsk film til et nytt nivå.
Kildehenvisning
Primærlitteratur
Gaup, Nils 1987: Veiviseren. Filmkameratene.
Gaup, Nils 1993: Hodet over vannet. Filmkameratene.
Gaup, Nils 2008: Kautokeino-opprøret. Sandre Metronome.
Sekundærlitteratur
Nettsider
1: Kulturnett http://www.kulturnett.no/personer/person.jsp?id=T12282002
2: Kulturnett
3: Kulturnett
1: Wikipedia http://no.wikipedia.org/wiki/Kautokeino-oppr%C3%B8ret
2: Wikipedia
nfi.no http://www.nfi.no/barnunge/filmstudieark/film.html?id=22karasjok.kommune.no: Skoleporten-skoleportal med info om samisk kultur
http://www.karasjok.kommune.no/files/samiskskoleportal/skoleportal/0-web/norsk/12-03sjamanisme.htm
Bilder
Bilde 1: http://gfx.api.no/image-versions/www.vl.no/m/01691/1201519787000_Ny_Gaup_1691788m.jpg
Bilde 2: http://www.nfi.no/barnunge/filmstudieark/bilder/veiviseren.jpg
Bilde 3: http://fag.utdanning.no/files/images/Kautokeino-oppr%C3%B8ret.png
Bilde 4: http://www.begynn.no/VP_Laestadius.jpg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar