Hva nå?

Om atten dager er vi ferdige. Ferdige med tre års allmennfaglig utdannelse. Det er en ubeskrivelig følelse, så herlig - men samtidig så skremmende. Dette har resultert i en hel del tenking fra min side. Spørsmål angående videre utdannelse og hvor mine nærmere venner har tenkt seg, dukker regelmessig opp i hodet mitt.

Jeg tenker mye på dette, muligens for mye. Det en stor avgjørelse som skal tas. Det er liksom nå vi skal bestemme oss for hva vi vil bruke store deler av livet vårt på å gjøre. Jeg, for min del, ønsker å gjøre noe nyttig. Hjelpe andre mennesker. Føle at jeg er viktig for noen, at jeg gjør en forskjell. Men hva skulle det i såfall være da? Skulle gjerne blitt lege. Ja, jeg vet jeg er original. Men med mine fantastiske karakterer blir dette aldri å skje uansett. Sykepleier? Ja, kanskje. Da har jeg muligheten til å gjøre en forskjell. I allefall for noen. Men hva med pilot da? Tenk å sveve flerfoldige tusen meter over resten av befolkningen. Det må jo gi en ubeskrivelig frihetsfølelse. Men hvor passer dette inn i mine "hjelpe andre-planer"? Nei, som dere skjønner er jeg forvirret. Forhåpentligvis faller brikkene på plass etterhvert.

Men men, nok tenking for i kveld. Jeg er forøvrig tilfreds for tiden. Med noen unntak som ikke trenger nevnes. Har hatt ei fantastisk russetid. Et par uker med øl, skitne klær og en herlighet av en russebil gjorde godt. Det var den perfekte timingen for et avbrekk fra det vanlige, det tror jeg mange vil si seg enig i. Likevel var det herlig da vi igjen kunne bruke vanlige klær. Det å kunne pynte seg litt ved spesielle anledninger tror jeg de fleste, i allefall jenter, setter pris på.

Nå er det bare å se fremover og nyte tiden som kommer. Sommer og sol (forhåpentligvis). Så vil jeg benytte anledningen til å ønske alle lykke til videre i livet! Dette blir spennanes folkens! :))

Verdens beste Sirkus.

Fordypningsemnet i norsk 2009

Mennesker vil alltid interessere seg for filmer som forteller en historie, som har en betydning både for nåtida og fremtida. Filmer som gir inntrykk, som setter sitt spor i enkeltindividers hukommelse men som også gir kunnskap, vil nok alltid fange menneskerasens oppmerksomhet. På bakgrunn av dette, samt min egen interesse for film har jeg valgt de historiske filmene «Veiviseren» (1987) og «Kautokeino-opprøret» (2008) som mitt fordypningsemne. Begge disse filmene forteller om samenes utvikling og hvilke utfordringer og hindringer de har møtt når det kommer til kultur, religion og tro noe jeg genuint finner meget interessant. Samene er et folk i minoritet som stadig kjemper for sine rettigheter, noe som helt fantastisk med tanke på hvor mye motgang de har møtt. At noen kjemper så mye og lenge for å beholde sin kulturelle røtter vil jeg beskrive som beundringsverdig og også som særdeles modig.

Begge disse filmene er produserte av samme regissør, Nils Gaup. Han er en samisk-norsk filmregissør og skuespiller utdannet ved Hålogaland Teater (1: Kulturnett.no). Da denne oppgaven krever at jeg fordyper meg i trè filmer har jeg i tillegg valgt å analysere den Amanda-vinnende filmen «Hodet over vannet» (1993) (2: Kulturnett.no). Denne filmen skiller seg fra de andre action/dramaene ved at det er en komedie, men den er i likhet med de andre filmene regissert av Nils Gaup. På bakgrunn av dette var problemstillinga mi opprinnelig å finne ut hvilke ulikheter og likheter vi kan finne i Nils Gaups «Veiviseren», «Hodet over vannet» og «Kautokeino-opprøret», og hvordan han har utviklet seg som regissør under disse tre tiårene filmene ble produsert. Nå har jeg valgt å fokusere på to av dem; «Veiviseren» og «Kautokeino-opprøret», dette på bakgrunn av den opplevelsen jeg fikk av å se filmene. «Hodet over vannet» hører for det første til en helt annen sjanger enn de to andre filmene og på mange måter vil jeg tørre å påstå at den ikke representerer Gaups dyktighet. Den var preget av dårlig lyd og bilde, og personlig skjønner jeg ikke hvorfor den er blitt definert som en komedie da den heller mer mot et psykologisk drama med sjalusi, misforståelser og en konstant naken Lene Elise Bergum. Dessuten handler både «Veiviseren» og «Kautokeino-opprøret» om samisk historie noe som gjør at de er lettere sammenliknbare.

«Veiviseren» ble laget i 1987 og er Nils Gaups debutfilm (3: Kulturnett.no). Den ble spilt inn på Finnmarksvidda og er inspirert av et samisk sagn som har blitt ført videre fra generasjon til generasjon i over tusen år og forteller om en ung veiviser som overvinner tsjudene(røvere) med sin snartenkthet. Den unge samegutten Aigin returnerer fra skitur da han finner familien sin brutalt myrdet. I panikk legger han på flukt med tsjudene i hælene. Han unnslipper og ankommer kort tid etter, utslitt og med en pil i armen, en større samling av samer. Når han kommer til kreftene forteller han om sitt møte med tsjudene og det oppstår uenigheter om hvordan stammen skal takle dette. Majoriteten flykter momentant til kysten, mens Aigil og tre andre menn mener den beste løsningen vil være å finne tsjudene før de finner dem og på denne måten overmanne dem. Da tsjudene er i flertall med «moderne» våpen blir planen en flopp og alle de tre mennene blir henrettet straks de blir oppdaget. Lederen av stammen, Raste, har holdt øye med dem og bestemmer seg for å avlede tsjudene slik at unge Aigin kan unnslippe med livet i behold. Raste blir alvorlig torturert og Aigin klarer ikke forlate ham og står frem. Han tilbyr sin tjeneste som veiviser til resten av stammen ved kysten mot at Raste får leve. Tsjudene går med på avtalen, men straks Aigin snur ryggen til tar de livet av Raste. Ned fra fjellet mot kysten velger Aigin en krevende vei og overbeviser tsjudene om at den eneste måten å overleve er å gå i taulag. Selv knyter han seg fremst i rekka og klarer dermed lett å unnslippe når tsjudene, en etter en, faller ned fra den enorme fjellveggen rett i døden. Aigil returnerer som stammens redningsmann og helt og ble fra den dagen av kalt «veiviseren».

«Kautokeino-opprøret» ble produsert i 2008 og er basert på en sann hendelse. Konflikten mellom samiske verdier og interesser kom i strid med det norske og alt det det norske representerte, spesielt innenfor religion og levemåte, og endte i et historisk opprør i Kautokeino i 1852 (1: Wikipedia.no). Mathis er stadig beruset og
kona, Elen, får ikke med seg varene hjem fra kroa da han ikke har betalt gjelda si. Dette fører til tvangsslakting av 5 rein, noe som var veldig alvorlig og avgjørende for livskvaliteten på den tida. Videre får vi møte presten Læstadius som taler i kirken om alkoholmisbruk og konsekvensene ved det. Det kan se ut som Mathis får en åpenbaring og fra denne dag kjemper han, kona og brødrene en iherdig kamp for å få stoppet spritsalget i Kautokeino. Folk flest går en lysende framtid i møte unntatt spritselgeren som ikke har noen kunder. Han starter sin egen kamp for å få en slutt på Læstadiushysteriet ved å ansette en strengt religiøs prest med strenge krav for forsamlingen. Etter en episode på kroa blir mennene i familien arrestert for å ha provosert presten. De blir hold bak gitter så lenge at kvinnene ikke klarer å holde reinflokken samlet. Da presten nekter å frigjøre de arresterte mennene kontakter resten av bygda en dansk biskop og ber om hjelp. Etter en kirkepreken frigjør han mennene og avsetter presten til folkets lettelse. Vendepunktet i filmen har akkurat gjort sin framtreden og når mennene vender tilbake til Kautokeino for hevn når filmen sitt klimaks. Selve opprøret begynner og handelsmannen og lensmannen blir myrdet. For ugjerningene blir Aslak og Mons dømt til døden ved halshugging. Elen blir fengslet i sytten år for sin provoserende oppførsel og mangel på respekt mot kirken og for å ha stukket av fra sitt tidligere straffearbeid. Mathis, derimot, unnslipper da han satt fengslet under selve opprøret.

Man kan si at handlingene i filmene på mange måter har samme grunnlag; mindre samiske samfunn som kjemper harde kamper for overlevelse i urettferdige omgivelser. Dette gir filmene særpreg spesielt da regissøren også er samisk. Alikevel må vi huske å dra klare linjer mellom disse filmene da den ene representerer en virkelig fortelling mens den andre er en filmatisering av en fortelling som har gått på folkemunne, et sagn. Det er vanskelig å sette fingeren på hva som nøyaktig forårsaket «Kautokeino-opprøret», men det finnes flere utløsende årsaker. En av de viktigste er kanskje Læstadius og bevegelsen han startet etter å ha holdt sine prekener om alkoholavholdenhet og norsk kristendom som vranglære (2: Wikipedia.no). Han gav folket den ekstra dytten de trengte for å gjøre opprør for sine rettigheter, mot det de mente var galt og som oversvømte deres kultur. Det blir også tatt opp mange viktige temaer som undertrykkelse, religionsfrihet og ytringsfrihet. Samene var jo uten tvil en undertrykt minoritet som ikke fikk praktisere sin egen tro, og dersom en trosset myndighetene fulgte ofte lange fengselsstraffer.

Det er mye som tyder på at sagnene «Veiviseren» er laget på bakgrunn av handler om røvertokter mot samene på 1200-tallet (nfi.no), altså rundt 600 år før opprøret i Kautokeino. Samene på denne tiden som fulgte den førkristne samiske religionen trodde på det overnaturlige. Dersom en ble utvalgt som sjaman kunne man ved å være i transe kommet til et annet virkelighetsnivå hvor man forlot sin egen kropp. Man kunne også ved hjelp av «hjelpeånder» bringe folk ut av dødsriket (karasjok.kommune.no). Dette overnaturlige ser vi ved flere tilfeller igjen i filmen. I en spesiell scene hvor Aigin føler seg folatt i verden kommer overhodet i stammen, Raste, med dype ord om det uendelige fellesskapet som helt klart viser tilbake til 1200-tallet. Han forklarer at man aldri er alene fordi alle er knyttet sammen med usynlige bånd. Det er umulige å rive seg løs fra denne helheten, men man kan glemme båndene og da blir man en tsjude, en person på vei mot selvutslettelse («Kautokeino-opprøret»). Vi ser også tilfeller der dyr som blir opphøyd som noe overmenneskelig og guddommelig.

Vi kan se klare forskjeller på hvordan filmene er oppbygd. Dette er imidlertid ikke så rart da det er elleve år mellom de ble produsert og hvis vi tenker på hvordan teknologien i dag utvikler seg på et særdeles høyt tempo. Det er lett å se at «Veiviseren» holder en en lavere standard enn «Kautokeino-opprøret» både innenfor lyd, redigering, klipping og også skuespillerprestasjoner. Det brukes lite vokale lyder noe som i stor grad erstattes med stemningsmusikk som for øvrig funker rimelig bra. Animasjonen som er brukt i den scena hvor noen menn blir angrepet av en bjørn er derimot ikke særlig mye å skryte av. Den ser ikke ekte ut og beveger seg som en bjørn gjør den heller ikke. Klippingen kan også til tider virke litt amatørmessig da regissøren hopper rett fra et totalbilde til et nærbilde på en merkelig og hakkete måte.

«Kautokeino-opprøret» har selvfølgelig noen moderne og tekniske fordeler, det ble nok for eksempel bukt kameraer under innspillingen som tålte kulda bedre. En ting jeg bet meg spesielt fast i ved denne filmen var at regissøren begynner filmen med et frampek. Vi får se frem i tid, faktisk helt til slutten av filmen når henrettelsen av Aslak og Mons finner sted. Dette gjør at seerne umiddelbart får et innblikk i alvoret og blir spente på hva som egentlig skjer. Med dette ønsker de å se mer.

Jeg vil påstå at Nils Gaup har utviklet seg mye som regissør fra sin første film («Veiviseren») til sin siste film («Kautokeino-opprøret»). Selvfølgelig skal han ikke ha all æren for det når teknologien satte en del begrensningene for debutfilmen, men likevel mener jeg han har forbedret sin egen måte å produsere en film på spesielt når det gjelder å få litt variasjon inn i bildet. Han brukte for eksempel flerspråklige skuespillere i «Kautokeino-oppgjøret» i stedet for bare samer. Det er bare kreativiteten som setter grenser og jeg synes Nils Gaup med sin siste film har hjulpet norsk film til et nytt nivå.


Kildehenvisning

Primærlitteratur
Gaup, Nils 1987: Veiviseren. Filmkameratene.
Gaup, Nils 1993: Hodet over vannet. Filmkameratene.
Gaup, Nils 2008: Kautokeino-opprøret. Sandre Metronome.

Sekundærlitteratur
Nettsider
1: Kulturnett http://www.kulturnett.no/personer/person.jsp?id=T12282002
2: Kulturnett
3: Kulturnett
1: Wikipedia http://no.wikipedia.org/wiki/Kautokeino-oppr%C3%B8ret
2: Wikipedia
nfi.no http://www.nfi.no/barnunge/filmstudieark/film.html?id=22karasjok.kommune.no: Skoleporten-skoleportal med info om samisk kultur
http://www.karasjok.kommune.no/files/samiskskoleportal/skoleportal/0-web/norsk/12-03sjamanisme.htm

Bilder
Bilde 1: http://gfx.api.no/image-versions/www.vl.no/m/01691/1201519787000_Ny_Gaup_1691788m.jpg
Bilde 2: http://www.nfi.no/barnunge/filmstudieark/bilder/veiviseren.jpg
Bilde 3: http://fag.utdanning.no/files/images/Kautokeino-oppr%C3%B8ret.png
Bilde 4: http://www.begynn.no/VP_Laestadius.jpg

Sommer

Sommer, sol, strender, varme, brune legger, is, øl, kjoler, sandaler, ferie, gode venner, grillingz.
Jeg gleder meg bare!

How does Khaled Hosseini angle his two books “The Kite Runner” and “A Thousand Splendid Suns” in order to express his beliefs about Afghani society?

In this assignment I have chosen to find out how Khaled Hosseini tries to portray Afghani society through his two books “The Kite Runner” and “A Thousand Splendid Suns”.

Khaled Hosseini is most famous for his well-known novel, The Kite Runner. Khaled first saw the light of day in Kabul, Afghanistan in 1965 where he originally came from. At the age of eleven, his father got a job offer in Paris and decided to move the whole family across the ocean. After living in the US for several years, Khaled graduated as a doctor (Wikipedia 1).

I have not read the book “The Kite Runner”, but I have seen the movie. Of course some scenes have been dropped, and surely the story has been through a few changes. However, I believe the director has tried to keep the main focus on the fact that Afghanistan went through huge upheavals in the late twentieth century. In the beginning of the movie everybody in Afghanistan is apparently happy and we get to know the well-liked competition – flying with kites. The main character moves to the US for political reasons, and when he returns as an adult, we can see drastic differences between the current state of the country and how it once used to be.

In Hosseini`s “The Kite Runner”, we get to meet a young boy who's father has to escape Kabul during the invasion by the Sovjet Union in 1979. Because of his political beliefs and the fact that he is a public person with a lot of opinions he is forced to take his son with him and leave for America in fear of loosing his own life. In America young Amir meets a girl he falls in love with and starts a new life of his own. Many years later when his father gets very ill and later dies, Amir gets to know that he has a nephew in an orphanage in Kabul. He immediately decides to find him to give the child the life he deserves. When arriving in Kabul Amir is shocked by what meets him. Not only is it huge cultural differences between his new home country, USA, and Kabul, but there is tremendously differences between how Kabul once used to be and the current state of the country. From this point on Hosseini continues portraying the daily life in a country occupied by the Taliban and how women, but also men, has to put up with unbearable rules and obstacles. At the same time Amir continues his journey to bring the forgotten child home to America.

It is obvious that Khaled criticizes Afghani society in different ways, both directly and indirectly. He is a gifted author and he knows how to take advantage of this and tell the world about his beliefs and opinions regarding Afghani life. In the book “A Thousand Splendid Suns” he portrays the society, the treatment of women and the Taliban, from a very impartial point of view, at least he tries. He also brings up issues like forced marriages and marriages to children.

In the first and the second part of the book “A Thousand Splendid Suns”, alltogether it is divided into four parts, we get to know two young girls who gets their lives destroyed when they, against their will, is forced into marriage with an old shoemaker named Rasheed who is more than twice their age. Every day these girls have to put up with both psychical and physical abuse and if they for some reason don't obey him it will result in serious consequences. They main reason for continue living is to please their husband in every single way. At times he beats and starves them and at one occasion he nearly kills his own daughter simply because she is a girl and not a boy. In the end the circumstances is so unbearable that the eldest of the girls decides to kill Rasheed in order to save the rest of their family. For this action she knows she has to face execution but because of the love these girls share for each other she doesn't care at all.

Both this books take place during the civil war in Afghanistan and the author tries in a very concrete way to tell us a story about what happens during these years, and what actually even happens some places today. Like mentioned earlier he brings up issues like suppression and forced marriages witch are, or at least were, very common during the war. One of the main things Hosseini focuses on is the shocking view of women. Especially through “A Thousand Splendid Suns” he describes the life of the average Afghani woman and what they have to deal with. Living in a country where you have no rights what so ever certainly can't be easy and I think this feeling gets very strengthened when you live with a man who doesn't show you any respect. During the twentieth century women were not allowed to work and they did obviously not have the same equal status as men. In “The Kite Runner” we get to see women being forced to wear burka and by several occasions executions where women gets stoned takes place. This were some of the rules that the Taliban introduced through their own legislation called Sharia when they gained power in Afghanistan. A lot of other rules like amputation of both hands for thieves and men having to grow beard also got introduced (Wikipedia 2), but when it comes down to it I believe that women got hardest struck by this derogatory rules and that is what Hosseini is trying to portray through his books.

The fact that Hosseini originally is from Afghanistan makes him very trustworthy in what he writes, but at the same time we know that he has grown up in an American society where Muslims and the Taliban are very much disliked. On the basis of this some people may believe that he has been influenced by American norms and ideas and that he therefore writes negatively about the Afghani society. But in my opinion this simply gives Hosseini a wider insight in what really happened. He has experienced the war from two different sides and is therefore able to tell two fantastic, but at the same time heartbreaking, stories from an objective point of view. I really do believe that Hosseini has written the books with the best interests in mind wanting to tell the world under how terrible circumstances some people live their lives.


Sources:

Pictures
https://eportal.cityu.edu.hk/bbcswebdav/orgs/L_ePortfolio2007/Website/ceremony/2007-8/winnershtml/versa_portfolio/Kite%20runner.jpg

http://www.barnstable.k12.ma.us/bhs/Library/images/thousand-sp-suns-comp.jpg

Text
Wikipedia 1: http://no.wikipedia.org/wiki/Khaled_Hosseini

Wikipedia 2: http://no.wikipedia.org/wiki/Taliban#Kvinner

Kommunikasjon

Begrepet kommunikasjon er veldig stort og omfattende og beskriver alt fra hva vi gjør til hvem vi er. De fleste vil kanskje knytte kommunikasjon opp mot det vi sier og de verbale uttrykkene vi bruker. Men etter å ha lest og studert forskjellige beskrivelser av dette begrepet har jeg lært at kommunikasjon er så mye mer en ord.

I dagens samfunn fins det mange måter å kommunisere på og ikke minst utallige kanaler å spre informasjonen gjennom. Gjennom medier har vi fått en ny type kommunikasjon som ikke fantes for noen hundre år siden. Gjennom fjernsynet mottar vi daglig informasjon fra hele verden. Dette blir en enveiskommunikasjon hvor reporteren informerer om en gitt hendelse. Aviser og tidsskrifter er det mediumet som har vært i bruk lengst, hvis vi ser bort fra radioen. Dette var opprinnelig en kilde for enveis kommunikasjon, men i dag er alle aviser åpne for innspill av publikum.

Men det er som sagt ikke bare gjennom disse verbale kanalene vi uttrykker oss. Når man møter nye mennesker har man ofte dårlig tid til å gjør et godt førsteinntrykk (manerer.no). Faktorer som vil spille inn på dette er kroppsspråket vi bruker og hvilke kroppsholdninger vi har. Ofte vil klærne vi bruker få mye å si for hvordan denne person tolker de signalene vi sender ut. Dersom en er kledd i skitne, illeluktende klær, vil mottakeren umiddelbart minste interessen for videre kommunikasjon med dette individet. Det vil gi likt resultat dersom du i møte med en ukjent person møter en slapp håndhilsning som på mange måter kan tilsi at vedkommende ikke har noen interesse av å hilse på deg (manerer.no).

Kroppspråket er altså avgjørende for hvordan andre oppfatter deg. Det vil alltid være viktig å holde øyekontakt under en samtale, og kikk for all del ikke på klokka. Ut i fra undersøkelser er det også påvist at man ved hjelp av kroppsspråk kan fortelle dersom en person lyver eller snakker usant («Kroppens språk»). Signalene som blir sendt ut ved en slik situasjon vil være like nærmest over hele verden.

Når vi kommuniserer følger vi alltid en kommunikasjonsmodell. For at mottakeren skal kunne oppfatte og forstå budskapet må det gjennom innkoding og avkoding. Det er helt avgjørende for resultatet hvilken kanal men velger å bruke. Ofte kan støy oppstå, forstyrring av formidlingen. Dette kan være i form av bråk, rett og slett, men også i form av kommunikasjonssvikt (Kaufmann & Kaufmann, 2003). Et eksempel på dette kan være når avsender og mottaker har ulik kulturell bakgrunn. Dette kan gjøre at budskapet blir tolket og forstått annerledes enn det opprinnelig var ment. En slik situasjon kan forklares med kulturfiltermodellen (Dahl, Øyvind 2008).

Man kan si at kommunikasjon påvirker oss og er med på å definere vår egen identitet. Dette fordi vi mennesker er så lett påvirkelige og lar oss lett rive med. Vi lever alle under mange ulike kulturer og vi lar oss påvirke av disse og de påvirker i stor grad oss også. Ta for eksempel en ungdomskultur hvor datamaskin og internett er daglige hjelpemidler. Her blir kommunikasjon overført på en helt ny og moderne måte og man kan kalle denne overføringen av informasjon for flerkommunikasjon. Dette fordi man kan kommunisere på med så mange man ønsker samtidig. Her vil verbale uttrykk kommer godt til syne gjennom chatting og blogginnlegg, men også non-verbale gjennom web-kameraer og bildebruk. Dette er muligens den mest bruke kommunikasjonsformen for spesielt ungdom, og jeg vil absolutt påstå at den er med å forme oss. Man kan kanskje gå så langt som å si at datamaskinbruk er den nyeste og kanskje en av de mest populære kulturene i dagens samfunn.

Kildehenvisning:

Dahl, Øyvind. 2008. Møte Mellom Mennesker. Gyldendal Norsk Forlag AS.

Kaufmann & Kaufmann. 2003

Manerer.no Http://manerer.no/kroppsspr%C3%A5ket.htm

Pease, Alan. 1987: Kroppens Språk

Bilde 1: http://www.barnevakten.no/barnevakten/bilder/tv-rommet_28.09.jpg

Bilde 2: https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiw5TcBrcDt8I7LpBAtkmLC7sE_LU73zF__fDf3VSjEW5zWkm05akpWULO6I8dtpcn3jDkGtwwOhsiPYxMBF32D_CUJICmNTdaOHvFHu9UKNAG-LeFQM6IvxAvm91xVdlGrEooH8WgE/s320/tommy_gjesp.gif

A Study of the Character of Abigail Williams in Arthur Miller's "The Crucible"

One of the most central main characters of the play is Abigail Williams. She is supposed to be about seventeen years old when the Salem Witch Trials takes place.

We are introduced to Abigail in the beginning of the book when her cousin, Betty, gets sick. The reason why she won't wake up from her unconsciousness is unknown, but witchcraft is immediately suggested. The main reason for this accusation was that all the girls in the little town were caught dancing in the woods during the night. In the film version of the play, it is easy the see how superstitious the people are and that there is a huge lack of trust missing. Abigail, as the clever, but yet crafty girl she is, sees this as the perfect opportunity to get her revenge on John Proctor

John Proctor is a well-established man with a great reputation among is fellow citizen. He is married with a honourable woman, Elisabeth Proctor. Once, Abigail was working for the little family as a maid, but when Elisabeth discovers that she is having an affair with her husband she fires her without doubting. This makes Abigail furiously jealous because she has come to believe that John Proctor in in love with her, and only her.

When the rumours of witchcraft and girls having contact with the devil starts spreading within the city, people gets afraid. The not-easily frightened Abigail uses her twisted mind to make this an advantage for her. In order to get rid of Elisabeth Proctor she begins accusing people for having contact with the devil. As nobody wants to be accused of this, knowing that the punishment is execution, they choose to follow her lead. A lot of names are listed, but when Elisabeth's name occurs, Proctor decides that he has to prove to the town that everything is based on Abigail`s sick mind.

In my opinion Abigail is simply just a young girl with a lot of emotions going on. John Proctor chose to have sex with her which obviously confused her, and who could blame her for that? Messing with a young girls emotions like that actually can be very dangerous, as we clearly can see. The girl though he loved her and so she thinks she loves him back. When he tells her that it all was a mistake and that he only feels love for his wife, Abigail probably gets sad and disappointed, but at the same time it makes her angry. She obviously has a lot of anger inside of her that is just waiting for the right moment to explode.

After having convinced the jury of the General Court that Elisabeth Proctor is obsessed with the devil, the story reaches a turning point. Abigail`s plan of getting Elisabeth executed goes wrong, and instead the man of her dreams has to face the gallows. This shows how selfishness and vindictiveness easily can bite you back when you least expect it.

Abigail Williams can be described as a very manipulative and strong girl that clearly has her own opinions. Because she is so cold hearted, if I may say so, I believe she has the ability to set anyone up against each other, and obviously in the play we can see examples of that. However, it seems that some of the younger girls sees her as a strong individual, perhaps like a mother-figure, but this may be simply because they are intimidated by her. To a certain extent I actually believe that she is evil, but I can't say weather I`m quite sure if her plan was ment to go as far as it actually did. But if this was the case it is obvious that she to a certain point regrets is. This we can see in one of the final scenes were she apologizes to proctor, who has gotten his death sentence, with tears in her eyes.

Sources:

http://img.yessy.com/1364713259-9724b.jpg

http://img.slate.com/media/64000/64774/Crucible1.JPG

Riktig godt nyttår alle sammen!

Sommerferie

La sommeren omfavne deg og alle dine bekymringer.

Blås i lekser og alt som har med skole å gjøre.

Glem all klaging og negativitet og tenk heller på alt

det herlige sommeren har å tilby.

Gå ut i sola, lev i nuet og nyt livet som det er.

Jeg vil ha sommer. NÅ

Nå er det ikke lenge igjen til sommerferien. Jeg gleder meg noe helt sykt! Håper det blir sol og fint vær.

”Å ligge på et svaberg og bare være til

Og kjenne solen varme i en luft som er så mild

Det er hva jeg kaller en smak

Av honning

Å vite at man ikke har behov for noen ting

Nei bare kjenne gleden for alt som er omkring

Det er hva jeg kaller en smak

Av honning”

- Delillos

Diskusjon av etiske retningslinjer ved internettbruk.

I dag er den stor del av ungdommen medlemmer av ulike internettsamfunn, i følge en undersøkelse faktisk så mange som syv av ti. Flere og flere velger nemlig denne formen for kommunikasjon. Noen kanskje bare for å skravle med venner, men noen også for å skaffe seg venner. Selv er jeg aktiv medlem av både nettby og facebook. Personlig har jeg meldt meg inn i disse nettsamfunnene for å være oppdatert på hva som skjer i mine venners liv, og ikke minst for å skravle.

På utallige måter kan internett være en fantastisk bra ting. Det kan åpne opp en helt ny verden en ikke engang viste fantes. En kan finne mye nytting informasjon om hva enn det måtte være, en kan lære, en kan finne underholdning, en kan generelt ha mange fine og spennende opplevelser og ikke minst kan en komme i kontakt med forskjellige mennesker fra hele verden. Det eneste en trenger å gjøre er å bruke hodet og sunn fornuft. Rett og slett nettvett. Men dessverre er det ikke slik at alle gjør dette. Det kan finnes veldig mange grunner til dette. Noen brukere av nettet er muligens for unge til virkelig å forstå hva slags rariteter som finnes ute i den store verden, men det kan også være enkelte som søker en type oppmerksomhet de vanligvis ikke mottar.

På ulike chatterom, men også på enkelte nettsamfunn som nettby, trenger en ikke oppgi noen opplysninger om seg selv for å bli medlem. Dette fører selvsagt til at mange utgir seg for å være noen de ikke er, noe som ikke bare er ulovlig, men også veldig uetisk. Man har både lest og sett på tv at dette er hendelser som skjer ofte. De aller verste tilfellene kan man se på tvnorge i en serie som heter jakten på en voldtektsmann. Her blir eldre menn på nettet lurt til å tro at de chatter med mindreårige jenter eller gutter. Alle biter på agnet og kommer hjem til den mindreårige. Her blir de umiddelbart arrestert selv om de alle hevder hardnakket at de ikke hadde tenkt å ha sex med den mindreårige. Det er kanskje vanskelig for oss å tro at slike ting virkelig skjer, men det gjør det. Forferdelig skummelt, men sant.

Dette kan lett bli resultatet dersom en ukritisk velger å fortelle ens virkelige navn og adresse til folk en egentlig ikke vet hvem er. Jeg vil gjerne leve i troen på at det er fåtallet som gir ut slike personlige opplysninger om seg selv, men jeg skjønner jo at enkelte faktisk velger å gjøre det, og som sagt kan dette i verste fall føre til at barn, og for så vidt voksne også, blir utsatt for seksuelle overtredelser.

Dette er noe av det mest alvorlige som kan forekomme på nettet, men det finnes også mindre saker som plutselig kan få seriøse konsekvenser. Da tenker jeg gjerne på publisering av bilder. På nettby står det veldig klart i regelverket at dersom en ønsker å legge ut bilder, tekst eller noe liknende av en annen person, må en be vedkommende om tillatelse. Ut i fra personlig erfaring vet jeg at det er meget få som følger denne regelen. Bilder blir lagt ut i hytt og pine, og jeg har opp til flere ganger funnet merksnodige bilder av meg selv på nettet. Selv om det ikke har fått noen alvorlige utfall, vet jeg at det godt kan det. Dersom du for eksempel legger ut bilder på facebook har du umiddelbart mistet opphavsretten til disse. Det vil si at eierne av facebook og hvem som helst andre har lov til å bruke bildene dine til hva enn de måtte ønske. Flere har fått oppleve skrekken av å finne sine egne bilder misbrukt på pornografiske nettsteder. Både Sandra Lyng Haugen og frøken Norge vinner Lene Egeli har fått gleden av å bli uthengt som sexsøkende på utenlandske nettsteder.

I sammenheng med denne oppgaven har jeg funnet en filmpå nettet, Fort gjort, som er laget av elever ved Lillehammer videregående skole og Høgskolen i Lillehammer. Filmen er produsert til ei nettside som heter du bestemmer og viser på en veldig grei måte hvordan en uskyldig lek plutselig kan få mer alvorlige konsekvenser. Nettsiden i seg selv handler om personvern og hvordan du kan ta kontroll over opplysninger om deg som har blitt publisert av andre.

Til slutt vil jeg konkludere med at det er viktig å være kritisk, bruke hodet og huske at den eneste personen på nettet en kan stole på er seg selv. Det er med andre ord viktig å overholde retningslinjene for internettbruk til en hver tid.

Kilder:
http://www2.skolenettet.no/etikk_jus/e52.html
http://www.avisenagder.no/artikkel.asp?Artid=4256
http://www.ranablad.no/kultur/musikk/article2554024.ece
http://www.seher.no/php/art.php?id=522736

Barndomsgleder

I morgen er det Norges nasjonaldag, 17. mai. Da skal vi feire vårt yndige lands selvstendighet. Hurra for det!

Nå står jeg på jobb og funderer over hva man skal ta seg til på den store dagen. 17. mai er nemlig ikke hva den engang var. Før gikk jeg i tog, ropte hurra og spiste god mat. Nå er det ikke slik lengre. Nå er jeg for stor. Jeg liker det ikke. På mange måter savner jeg det å være liten. Et barn. Gleden og spenningen en tidlig morgen i mai. For ikke å snakke om jula. Jula er heller ikke hva den engang var. Trist, men sant.

På akkurat denne dagen for syv år siden befant jeg meg i Sør – Afrika. Jeg reiste med min tante og onkel i sammenheng med en verdenskongress for leger. Det var gode tider. Ingen bekymringer. Mange minner.

Minner er viktige, selv om man kanskje ikke har like lyst til å huske alle. Jeg, for min del, er redd for å glemme. Jeg er redd for å glemme de små, men viktige tingene som har gjort meg til den jeg er i dag. Ei heller vil jeg glemme forrige helg. Det var ei bra helg!

Åh, som jeg minnes..

Sosioøkonomisk status blant kvinner og menn.

- Er det likestilling i Norge?

Norge er et av verdens beste land og bo i, det sier i hvert fall en rapport fra FNs utviklingsprogram. På mange måter stemmer nok dette. Vi lider verken av fattigdom eller sult. Vi har skolegang og helsevesen for alle. Barnehager, eldreomsorg og tannhelsetjeneste. Ytringsfrihet, ja det har vi også. Med tanke på hvilken retning vi nordmenn har utviklet oss, burde vel egentlig ikke likestilling være et tema på dagsordenen?

Mange tror kanskje at det er likestilling i Norge når det kommer til arbeids- og lønnsforhold, slik er det imidlertid ikke. Statistikker og analyser utført av Statistisk sentralbyrå viser at kvinner i gjennomsnitt tjener 20 % mindre enn menn. Urovekkende, men sant. Grunnen til dette kan være at kvinner generelt velger utdanninger som gir lavere betalte yrker enn menn. Siden 1970 -tallet har flere og flere kvinner kommet ut i arbeid, og i dag er det nesten like mange kvinner som menn i jobb. Allikevel finnes det fremdeles typiske “kvinneyrker” på samme måte som det fortsatt finnes “mannsyrker”. Kvinner utdanner seg oftere innen omsorg og utdanning, mens menn gjerne velger yrker innenfor teknikk og naturvitenskap.

Men hvorfor er det egentlig slik? Dersom vi tenker tilbake 1500 år i tid ser vi det samme mønsteret. I middelalderen foregikk kvinners hverdag innenfor husets fire vegger. Deres oppgaver var å passe barna, lage mat og vaske klær. Dersom det var nødvendig med en ekstra inntekt fikk de seg jobb som jordmødre eller begynte med håndarbeid som for eksempel veving. Øvrige yrker var mannsdominerte. Kanskje har vi ikke helt klart å riste av oss denne levemåten, eller kanskje kvinner i dag jobber innenfor omsorgsyrker fordi de rett og slett ønsker det.
Nå har selvfølgelig situasjonen endret seg, men allikevel kan vi se spor av en mannsdominert verden. I følge Statistisk sentralbyrå kan vi se at:

- 7 av 10 ledere er menn.
- 3 av 5 Stortingsrepresentanter er menn.
- 2 av 5 sysselsatte kvinner jobber deltid.

Dette er et viktig tema som burde vært mer omdiskutert enn det egentlig er siden det ut i fra statistikkene ikke er likestilling i Norge

Kommunikasjon og kultur. Min mening.

Da vi for første gang fikk vite hvilke programfag vi kunne velge mellom våren 2007, vendte jeg raskt blikket mitt mot kommunikasjon og kultur. Faget lå under kategorien språkfag, og språkfag var jeg nesten allerede sikker på at jeg ønsket å ha.

Siden kommunikasjon og kultur var et helt nytt og ukjent fag som kom da kunnskapsløftet ble innført, var det ingen som viste noe særlig om det. Selv om det var bange anelser ute og gikk, var det egentlig ingen som helt traff spikeren på hodet. Etter å ha lest læreplanen så jeg for meg at faget kom til å inneholde mye lesing om kulturforståelse, samfunnet og dets normer og simpelthen det å kommunisere. Ganske enkelt et helt vanlig, litt samfunnsfagliknende, fag.

Etter å ha hatt kommunikasjon og kultur i snart et år skjønner jeg hvor mye mer det innebærer. I og med at det ikke følger med noen lærebok til faget, foregår det meste av undervisningen muntlig. Vi har vært igjennom mange ulike temaer, alt fra kjente kunstnere, punken, bildeanalyse, kontekst, politikk og ikke minst julenissen. Vi har også sett diverse filmer som Frida Kahlo og The Wall.

Det som gjør at dette er et bra fag, etter min mening, er at det meste foregår muntlig. Det er annerledes fra andre fag, og skiller seg dermed ut. Om en er lei av de ”vanlige” studiespesialiserende retningene, kan det være lurt å velge kommunikasjon og kultur.

Den utrolige striden mellom flaggermusen og papegøyen.

Boken ”Å smile er å leve lenge” er skrevet av Maria Bangura. Hun ble født i 1952 i Sierra Leones hovedstad, Freetown. Boken hennes er en samling av flere forsonende, underholdende og lærerike historier, og pengene hun tjener på den skal hjelpe krigsofre i Sierra Leone, spesielt barn.

En av historiene heter ”Den utrolige striden mellom flaggermusen og papegøyen” og omhandler flaggermusens og papegøyens misnøye med seg selv. Det ble avholdt en stor avslutningsfest for dyrene i skogen og det var forventet at alle skulle møte opp i sine fineste antrekk. Papegøyen ville imponere, men viste at det lange, rette nebbet dens ville skape problemer når den skulle danse. Dermed rådførte den seg med flaggermusen som var den flinkeste munn- og kjevekirurgen i verden for å få rettet på dette. Flaggermusen var glad for å kunne hjelpe, men lurte på om papegøyen kunne gjøre den en tjeneste i gjengjeld. Flaggermusen hadde nemlig ingen anstendige klær til slik en stor fest, og hadde hørt at papegøyen var skredder av yrke. De ble enige om å tilfredsstille hverandres behov. Papegøyen begynte å sy og mente at den vakreste kjole kunne bli sydd av flaggermusens egen hud. Flaggermusen stolte på dette, men noen få minutter etter at papegøyen var ferdig kjente den skarpe smerter i øynene. Den sa ingenting, og forberedte seg til å utføre operasjonen på papegøyen. Under operasjonen gjorde flaggermusen en uopprettelig feil og bøyde papegøyens nebb altfor mye. Verken flaggermusen eller papegøyen ble fornøyde med sluttresultatet, og ingen av dem møtte opp på festen. Den dag i dag sliter fortsatt flaggermusen med dagblindhet og papegøyen har fortsatt et dårlig bøyd nebb.

Historien har en tydelig moral: Vær fornøyd med deg selv slik du er! Grunnen til at jeg valgte akkurat denne historien er at den er ærlig og aktuell, samtidig som den har et humoristisk snev over seg. Den setter søkelyset på et problem som stadig blir større. I dagens samfunn er såkalte ”skjønnhetsoperasjoner” blitt en vanlig, nærmest dagligdags, ting. Mennesker blir stadig mindre fornøyde med seg selv, og i det offentlige media legges det sjeldent vekt på faren og konsekvensene av dette.

Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden.

Jeg synes det er både fint og lurt av Maria å ta opp et slikt viktig tema i form av en kort, lett forståelig fortelling. Kanskje kan den hjelpe enkelte til å se forbi det overfladiske og virkelig finne seg selv.